Mitt nyttårsforsett

En kan aldri få nok seiling. I år skal jeg seile 100 nautiske mil hver måned. Minst. Jeg startet det nye året med godt over 200 nautiske mil fra Tromsø til Bodø i januar. Friskt og uforglemmelig vakkert.

Tirsdag 3. januar var klar og kald i Tromsø. Gutta på Nirvana, en Bavaria 44, hadde brukt mange timer på å få opp storseilet i vindstilla ved brygga. Det er kaldt og svett arbeid å brekke løs beinfrossent tauverk og få det til å skli gjennom blokker. Men det gikk.


100 nautiske mil er et prosjekt i regi av Norges Seilforbund har til hensikt å inspirere flere til å seile mer, dele erfaringer og heve kompetansenivået. Du kan lese mer her. Bli med, da vel.


Da mørket hadde senket seg bar det ut til Vengsøy på yttersiden av Kvaløya. En skithavn i sørøsten - og det var selvfølgelig derfra den friske brisen kom. Vi fikk klemt oss helt innerst i fiskehavnen.

Noen timers søvn senere børstet vi snø av fortøyningene og gikk inn i Kaldfjorden for å jakte på hvaler. Mer om dette i en senere artikkel.

Etter noen timer med det magiske dagslyset fra en sol som aldri kommer over horisonten bar de sørover. Storm var meldt og en annen varseltrekant på yr.no meldte om fare for ising på båtene. Derfor holdt vi oss på innersiden av Senja og peiset på gjennom natten. Det var om å gjøre å komme til Svolvær 160 nautiske mil unna før stormen kom.

Det var kaldt, men det føltes aldri så kaldt som de -18 som ble registrert. Frostrøyk som drav av baugen, nordlys som spilte opp over masten og hval som prustet i det fjerne ga indre varme. To uker etter turen har jeg fortsatt flashbacks fra turen når jeg sitter ved skrivebordet. Post dramatic happy disorder kan kanskje være diagnosen, og det er veldig, veldig vanedannende å seile i Nord-Norge om vinteren.

Luften er krystall, stillheten total og utsikten like vakker natt som dag.

Svolvær havn lå snedekt og stille innbydende da vi skled inn i morgentimene. Vi rakk inn før stormen. 20 timers langspurt gjennom vinterlandskap ble belønnet med sikker fortøyning da 60 knops vind rev opp Vestfjorden dagen etter.

Da stormen hadde blåst videre østover på lørdag morgen kastet vi på nytt fortøyningene. 35 knops vind revnet forseilet til den ene båten rett utenfor havna. Vi i de to andre båtene beholdt hele seil og fosset over til Bodø med en snittfart på 8,4 knop. Gamle stormdønninger og slør med godt trykk fikk frem smilene.

Dermed var 100 nautiske mil løftet innfridd for januar. I februar blir det vinterseiling på Østlandet. 100 nautiske mil er et prosjekt i regi av Norges Seilforbund og har til hensikt å inspirere flere til å seile mer, dele erfaringer og heve kompetansenivået. Du kan lese mer her. Bli med, da vel.

Hundevakta blir aldri det samme etter dette lysshowet på himmelen.Fredagens storm har lagt seg, men ikke sjøen. Surfet over Vestfjorden med 8,4 knop i snitt. Vinden varierte mellom 15 og 35 knop.Det er ikke mørkt hele tiden i mørketiden. Når først lyset kommer er det inget sted jeg heller vil være.Når det blåser storm i Vesfjorden er det beste å sitte på land. Tenke.Brygger som må ryddes for snø for å finne fortøyningsfestene er alltid sjarmerende. I land etter 20 timers seilas fra Kaldfjorden på Kvaløya.På det laveste hadde vi -18. Men hva gjør vel det med gode klær.Tre timer tok det før seilet var oppe og frigjort fra beinfrosne tau.I Tromsø er det alltid noen interessant båter. Denne sveitsiske småbarnfamilien bor i båten.Bak oss ligger det åpne Barentshavet. Foran oss ligger snødekte Senja.