En vinterregatta

Vinden dør akkurat i munningen til en skjærgård som er best kjent for varme svaberg, smilende badeengler og vid utsikt. Nå er det bare utsikten igjen.
Kalenderen har akkurat bikket over i februar. Det er ingen som skifter bak for små håndklær og svabergene er dekket av et lett lag med snø. Siden vinden er borte er det ingen grunn til å ikke starte motoren. Natten og en snøbyge er på vei til Bolærne.
Det er best å komme seg i havn. I morgen tidlig starter GYSIC Vinterseilasen.

Grunnleggerne av denne vintertradisjonen er en smule usikre på når det hele startet. Men noen har bestemt seg for at det er 10 års jubileum i år. Det spiller egentlig ingen rolle. Feiring i Strømstad blir det uansett. Slik er det vært eneste år.
Mens vinterseilaser på Vestlandet er en ganske vanlig affære med Nisseseilas og Nyttårsseilas, så er det langt mer uvanlig med regatta i Oslofjorden midtvinters. I 2016 ble det imidlertid arrangert Romsjulsseilas og nå altså en ny runde med Vinterseilas. Det lover godt for en seilsugen sjel.

Begge seilasene ble preget av tåke, lite vind og gode møter mellom seilere som ikke kan vente til sommeren. Eller seilere som ganske enkelt liker å seile hele året for det er ikke temperaturen i luften som bestemmer om livet under hvite seil er fint. Det er alltid fint.
Men tilbake til Vinterseilasen: I år var det utrolige 14 båter som stilte til start. Reglene er like uformelle som tonen mellom seilerne, og du krysser startlinjen på et tidspunkt som regattakomiteen har bestemt. De tregeste først og de raskeste sist, er det lange navnet på Gundermetoden. Jeg startet som andre båt. Banen var forkortet på grunn av labre vindmeldinger. Tresteinene sør for Hvaler var målet i stede for Strømstad.

Tåken var like standhaftig som vinden var lett. Båtene var først bare ikke der. Så en vag skygge i bomull. Deretter skled de forbi og forsvant i tåkehavet forut. Alenefølelsen var overveldende og i det fjerne rautet et tåkehorn. Vinden holdt lenge. Men ikke helt inn.
Bare fem båter kom i mål, og denne skipperen startet motoren etter null kontroll på båten i en time rundt en halv nautisk mil fra mållinja. Jeg så hvor det bar da vi drev forbi en fiskebøye i 0,5 knop. Dessverre feil vei. På tide å vri på nøkkelen. En bankett i utlandet ventet på oss.

Eller rettere sagt: Jeg hadde en bankett som jeg gjerne ville delta på. Egentlig er det ikke lov å seile solo i vinterseilasen. Men jeg hadde spurt pent om lov, og saksbehandlingen av den søknaden gikk raskt og lett.
Vel fortøyd i indre Strømstad havn var det bare å vrenge av seg Ægir dressen fra Helly Hansen, ullundertøy i to lag og få på seg noe som lignet halvpent seiltøy. Banketten var bare fem minutter unna.
Jeg var siste båt i brygga og flere hadde kommet langt foran meg. Opptil flere ankerdrammer foran. Regattakomiteen var rett og slett bursdagsblide der de sto på scenen og underholdt med både tryllekunstner og vitser mens de samlet troppene.

Deretter var det middag på hotellet slik at vi andre også kunne få anledning til å slukke tørsten og spise noe annet enn Real Turmat. Premiene på Vinterseilasen tar deltakerne selv med seg – og dermed får alle. Jeg ble kalt opp for å motta min premie og fikk også en klar beskjed om å skaffe meg noen venner til neste år. – Vinterseilasen er tross alt en sosial begivenhet, var meldingen.
Mottatt. Jeg kommer igjen neste år.
Rundturen med start fra Nærsnes torsdag morgen via Bolærne og Strømstad med retur søndag ble på rett i overkant av 100 nautiske mil. Dermed er nyttårsforsettet om 100 nautiske mil i måneden unnagjort for årets to første måneder. Hva skal jeg finne på i mars?

100 nautiske mil klubben er et prosjekt i regi av Norges Seilforbund har til hensikt å inspirere flere til å seile mer, dele erfaringer og heve kompetansenivået. Du kan lese mer her. Bli med, da vel.