Det er på ingen måte gitt at en får pent vær i Nord-Norge. Men det er det jo heller ikke sørpå. En veldig god værmelding ga meg i hvertfall en gyldig grunn til å stikke til Skrova, kaste loss en grytidlig torsdag morgen og sette kursen oppover Raftsundet. Innen jeg var ute av sundet var både lue og fleecebukse borte. Foran meg åpnet Vesterålen seg opp. Under en skarp blå himmel lå kvasse tinder, slakke åser og speilblankt vann. Midt inne i det hele putret jeg avgårde på Hadselfjorden, for det er jo ikke vind der fjellene speiler seg i vannet. Det var ikke en båt i sikte. Jeg lot varmen sige inn. Slumret å akterdekk, mens autopiloten gjorde sitt. Vi var på vei til Hadseløya. På vestsiden fant vi den perfekte ankerplassen til været akkurat da. Havet rett vest en kritthvit strand bare noen iskalde svømmetak rett innenfor.
Slik kan jeg like, og det var akkurat derfor jeg var her. Jeg jakter nemlig på naturhavner i Lofoten, Vesterålen og Steigen. Sannsynligvis blir alle de vakre naturhavnene samlet mellom to permer. I mens kan du jo lese Norske Kystperler.
Disse fire dagene var det Vesterålen som skulle utforskes. Bedre start kunne jeg ikke fått. Ikke bedre vær heller. Hver eneste dag var en t-skjortedag. Fargene var høstskarpe og vannet krystalklart.
-Vi kunne like gjerne hoppet over hele juni og fått mer av september, sa en av de blide vesterålingene jeg traff.
Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis er enig, men det var fint å treffe så klokkerent på fire vakre dager i Vesterålen. Mersmaken sitter fortsatt igjen her jeg sitter å skriver dette. Jeg vet at jeg vil vende tilbake, og opplevelsen vil være like fin uansett vær.
