En båt. Et hav. En øy.

Det er stille på havet. Bak meg ligger Norge. Den kjente kysten forsvant i havet lenge før den hvite natten svøpte oss inn. Nå venter vi på at en ny kyst skal dukke opp. Den begynner å bli kjent den også. Kanskje det er det som stadig drar meg til startstreken på Shetland Race for 12. gang: Det som aldri forandrer seg på den andre siden?

Det som var annerledes i år var at vi kunne rive av oss et døgn gammelt seiltøy og trekke på oss shorts det siste stykke inn. En fin liten stripe av tåke skilte toppen fra bunnen på en mektig vindmølle. Rotorene hang nesten i luften der den skapte ren strøm.

Ute på havet hadde vi seilt forbi plattformer som fortsatte pumper olje som helst bør bli liggende. Seismikkskip som fortsatt leter etter mer til å varme opp kloden vår. Vinden blåste oss forbi og videre.

Det skjer fra tid til annen at gamle sjøbein må finne tilbake balansen. Den kom etter hvert.

Et eventyr ligger foran seilerne i Pantaenius Shetland Race. Starten fra Marstein fyr er alltid en god blanding av spenning og lengsel etter havet.

Det er dette vi lengter etter. Stille og bris. Sol og yr. Sol opp og sol ned. Ganske enkelt ingen bekymringer.

Seilskutedagene hadde kommet til Lerwick i form av en dansk fullrigger.

Siste båt på vei inn til mål mens vi endelig fant en god restaurant.

Seiling kjenner ingen aldersgrenser. Norvald Vikne er han vi alle ønsker å seile i kjølvannet til. 83 år gammel, Shetland Race for 29. gang og har ikke tenkt til å gi seg med det.

Tommy Allen er fra Shetland. Han seilte Lerwick-Bergen for å stille til start. Seilte begge veier - og så tilbake igjen for å komme hjem. Han ble belønnet for å være siste båt over mål før maksimaltiden på 50 timer.

Sula på 30 fot var flåtens minste og hun rakk ikke maksimaltiden inn til Lerwick. Men hun seilte.

Starten hjem har gått. Litt konsentrasjon før skiftordningen 2-4 tok oss.

På vei hjem. Men vi kommer tilbake.